Onsdag 8. juni arrangerte Lær Kidsa Koding en lærerkonferanse i Oslo, med hovedfokus på valgfaget i programmering som skal starte opp på 150 ungdomsskoler til høsten. På konferansen deltok 125 lærere.

• Sjekk ut #kodeiskolen på Twitter
• Følg @kidsakoder på Twitter
• Følg Lær Kidsa Koding på Facebook
• Bli med i Lær Kidsa Koding Lærernettverk på Facebook
• Sjekk ut kidsakoder.no/skole/valgfag for tips
• Finn veiledninger på kodeklubben.github.io

På programmet var først en fellesseksjon med informasjon om ressurser til valgfaget, og erfaringer fra lærere som har programmert en del i skolen allerede. Takk til Kristine Sevik, Leif Amund Lie, Geir Arne Hjelle, Stig Halvorsen og Espen Clausen for at dere stilte opp for dette. Sjekk ut presentasjonene her:

 

• Lær Kidsa Koding! – læringsmateriell og kodetimen
  • Tjerand Silde, prosjektleder Lær Kidsa Koding
• Læreplan, veiledninger og ressurser
  • Kristine Sevik, seniorrådgiver Senter for IKT i utdanningen
• Erfaringer fra koding i teknologi i praksis
  • Leif Amund Lie, lærer Lineberg skole
• Koding = fremtidens skole
  • Stig Halvorsen, lærer Åssiden skole
• Koding, åpne data og hackathon
  • Geir Arne Hjelle, forsker Kartverket
• Annerledesfaget – erfaringer fra et år med koding som fag
  • Espen Clausen, lærer Grinde skole

Etter fellesdelen spist vi lunsj, også fortsatte vi med workshops i forskjellige programmeringsspråk som er aktuelle for valgfaget i programmering. Alle deltok på to etterfølgende workshops.

[qa cat=learerkurs]

Takk til Senter for IKT i utdanningen for samarbeid med konferansen. Takk til Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo for at vi får lov til å låne lokaler til å arrangere denne lærerkonferansen. Takk til Norconsult, Bouvet, Accenture, Geodata, Kartverket, Ciber, Computas og Kodegenet for å la sine ansatte stille som veiledere på workshops på lærerekonferansen.

 

    

   

 

Vi nærmer oss slutten på ett år med koding i 7.klasse på Grinde skule, og det er på tide å oppsummere og evaluere det vi har gjort. Elevene har vært med i evalueringen, og jeg skal prøve å oppsummere, med innspill både fra min side og elevenes side.

Vi la opp til en time koding i uken, men siden jeg er travelt opptatt, og en del ute på tur, har enkelte timer gått bort i løpet av året. Jeg laget i fjor en årsplan, en årsplan som kanskje var en smule ambisiøs. Vi har ikke fulgt den slavisk, men den har vært god å ha som grunnlag for undervisningen.

Jeg har vært alene alle timene i klassen, så det har tidvis vært veldig travelt med 25 elever. 25 unike individer, med ulik innstilling, ulik erfaring og dermed også ulik arbeidsinnsats. Fikk etter hvert noen elever som ble veldig dyktige, og de var veldig flinke til å hjelpe andre elever.

Så hva har vi gjort?

Scratch

Scratch har vært hovedfokuset vårt, og vi har brukt relativt mye tid på det. I ettertid ser jeg at jeg skulle brukt mer på å innføre generelle programmeringsbegreper underveis, for å øke forståelsen. Vi har brukt enkelte opplegg fra kodeklubben.github.io , og gitt elevene mulighet til å sette sitt eget preg på prosjektet gjennom å forandre utseende og utvide funksjonalitet. Har også gitt dem enkelte oppgaver som er preget av fag, f.eks. geometri der de måtte bruke sine erfaringer for å tegne ulike geometriske figurer med minst mulig kode. Et eksempel, trykk ”b” for å starte tegningen.

Sploder

Vi gjentok spilldesignprosjektet med Sploder fra i fjor, og det var en like stor suksess. Prosjektet krever mye tankevirksomhet og vurdering av elevene i forkant, og skapte mange gode samtaler og diskusjoner. Et tilsvarende prosjekt kommer til å bli videreført, og kommer til å gjøres enda mer tverrfaglig. Norskfaget vil bli involvert i større grad enn tidligere. Mer informasjon om Sploder-prosjektene våre finnes på espenec.wordpress.com/2016/01/25/nok-et-sploder-prosjekt-ferdig

Et eksempel på et spill som elevene har produsert er dette www.sploder.com/games/members/santve03/play/sophia-as-games. Akkurat passe vanskelig, med mange gode spillelementer.

Kodu

Kodu er en spillprogrammeringsverden fra Microsoft tilgjengelig fra www.kodugamelab.com. Vi hadde mange tekniske problemer i oppstarten, og det gjorde at vi kom to uker for sent i gang. Fjerninstallasjon via Microsoft System center fungerte ikke så bra som det har gjort tidligere. Dette gjorde at vi kom skjevt ut i forhold til Kodukøpp, og ikke fikk sendt av gårde verken spill eller spillprosjekter. Dette justerer vi til neste år, slik at vi kan delta i konkurransen. Må tenke tverrfaglig og involvere matematikk og norsklærere i større grad for å komme i mål.

Til opplæring i Kodu har vi brukt mye Youtube, og spesielt videoene til Stig Halvorsen har vært gode. Her er en spilleliste med hans opplæringsfilmer i Kodu www.youtube.com/playlist?list=PLyKeBJjRzYvj8lOTvCZ1USXiwieS16BZ-

Robotprogrammering

Vi fikk låne Lego Mindstorms NXT roboter fra en lokal teknolab, men for få roboter førte til at det ble grupper på 3. Når gruppene blir så store er det alltid noen som melder seg ut eller noen som tar fullstendig kontroll. Fikk likevel gjennomført det vi skulle, og fikk visst litt av hva en slik robot er i stand til. Vi testet blant annet ut ultralydsensor, og lot roboten respondere på sensorens registreringer. Arbeidet også med geometri, der de programmerte roboten til å tegne geometrisk kunst.

Oppgavene vi benyttet er egentlig utviklet med tanke på EV3 (ny versjon av NXT), men fungerer også på NXT. De er tilgjengelige på espenec.wordpress.com/ev3

Siden vi hadde robotene tilgjengelig, lurte vi på om 4.klasse kanskje ville lære å programmere dem. Elevene i 7.klasse gjennomførte dermed opplæring i 4.klasse. Vi sendte ned grupper på 3 elever, som hadde ansvar for 2 timer av gangen. Stor suksess, høy stemning og høy grad av mestring både for dem som underviste og de som ble undervist.

MakeyMakey

Vi fikk tak i noen sett med MakeyMakey, blant annet fra IKT senteret. Disse brukte vi som eksempel på mikrokontrollere som registrerer input. Disse brukte vi tverrfaglig som avslutning på emnet elektrisitet i naturfag. Vi laget først spillkontrollere til Sploder spillene vi laget i vinter. Deretter laget vi musikkinstrumenter med MakeyMakey, som ble koblet til Scratch hvor lydene ble kodet.

Video fra prosjektet finner du her www.youtube.com/watch?v=TGbHnzPUB4s   

Pair programming

Har brukt mye tid på pair programming. Kun i perioder, der elevene skulle bli instruert og jeg viste hvordan de ulike programmene fungerte eller de arbeidet med Kodeklubben sine opplegg, satt elevene alene. I alle større oppgaver og prosjekter har elevene arbeidet sammen i par eller grupper. Dette har fungert over all forventning. Vi har variert mellom tilfeldig valgte par (trekkes), lærervalgte par og selvvalgte par.

Å skape

Elevene har vært veldig fornøyd med, og gitt uttrykk for at de synes det er fantastisk å skape noe. De får utløp for fantasien sin og bruker sine kreative evner. Som en elev skrev i evalueringen: Det er vår verden, og det er vårt resultat!

Samarbeide

Elevene har arbeidet mye i ulike par og grupper, og vi har brukt mye tid på å snakke om hvordan en skal oppføre seg når en arbeider sammen. Gjennom dette arbeidet har de blitt mye flinkere til å arbeide sammen, og veldig mange sier i evalueringen at de synes det er kjekt å arbeide i par og grupper. De har selv oppdaget at de er blitt bedre til å samarbeide, og som en elev sa “jeg har oppdaget nye sider hos andre elever”. De trives i hverandres selskap, og i det avsluttende prosjektet har jeg sett konstellasjoner av elever jeg ikke hadde forventet.

Annerledes-faget

En annen faktor elevene har lagt vekt på er at det å kode er annerledes-timene på skolene. Det vi holder på med ligner lite på det vi gjør i andre fag. Det er mindre teoritungt, og langt mer praktisk enn vi klarer å få til i mange andre fag . Elever som synes teoretiske fag kan være kjedelige, blomstrer mens elever har fått status i klassen basert på hva de klarer å få til i timene. Artig å se at de litt sjenerte gutta som har datamaskiner som sin kjæreste venn, bli beundret og prioriter som samarbeidspartner når torsdagen og timen med koding kommer.

Frustasjon og mestringsglede

Mange av elevene gir uttrykk for frustrasjonen som oppstår når de ikke får ting til, og ikke klarer å sette fingeren på hva som er galt. Ofte er det bagateller, men de fleste er uerfarne og bruker lang tid på å finne feilen. Derimot er gleden stor når de endelig får det til, og ting fungerer. Det er artig å se den gleden enkelte av elevene framviser når de får til ting de har strevd med. Koding gir denne umiddelbare responsen i form av at noe fungerer slik en ønsker og forventer.

Overføringsverdi

Elevene selv snakker om overføringsverdier til andre fag, og da spesielt matematikk. Vi har snakket og arbeidet mye med geometri underveis i kodetimene, og kunstprosjektet viste at de hadde forstått mye av det vi arbeidet med. De viste at de hadde gode kunnskaper om de geometriske figurene og figurenes egenskaper; grader, vinkler og sider var innarbeidet.

Økning i sosial kompetanse, spesielt rundt det å samarbeide er kommentert av lærere som er inne i klassen, samt av elevene selv. Ikke dumt å beherske de sosiale ferdighetene som forventes i team når en blir eldre og skal over på andre skoler eller inn i arbeidslivet.

Vi har snakket en del om framtiden for faget, og samtlige elever er enige om at det må videreføres. Flere elever syntes det var dumt at det bare var de som var så heldige å ha koding på timeplanen, og at skolen måtte sørge for at flere lærere lærte seg å programmere slik at alle elevene kunne kode. Noen ble også litt politisk engasjert og mente at regjeringen måtte involveres.

Veien videre

Elevene sier de har kost seg i timene, og jeg har fått erfare at de har kommet på skolen når vi har hatt kodetime, selv om allmenntilstanden tilsa at de burde være et annet sted. De har vært klare på at de har vært heldig som har fått kode en time i uken, men de mener det har vært alt for lite. Det blir litt for lite tid til å gjøre ferdig det de holder på med. Til neste år burde alle klassene få lære å kode, og de burde få kode flere timer i uken…. Noen av dem så også for seg at de selv kunne kjøre opplæring av både av lærere og andre elever på skolen.

Til neste år utvider vi. Vi har som mål å få koding på planen for alle klassene i løpet av neste år, og vi arbeider for tiden med en plan for hele skolen. Mye av det vi har holdt på med dette året vil bli fordelt utover både 6. og 7.klasse, nettopp for at elevene skal få bedre tid på de ulike prosjektene. Vi kommer også til å arbeide mer med den grunnleggende teorien rundt koding, og lage en del oppgaver selv som dekker de teoretiske emnene.

Vi kommer til å arbeide mer tverrfaglig, og benytte timer fra andre fag dersom vi ser at vi kan få en gevinst av å jobbe slik i enkelte tema. Tenker da spesielt på å utvikle kritisk tenkning over det en arbeider med og skriveferdighetene til elevene ved å dokumentere deler av prosjektene.

Dette innlegget er et hastig forsøk på å oppsummere fire års arbeid med programmering i skolen. Man skulle kanskje tro at det er en enkel sak? Man har elever, man har datamaskiner, man har gode nybegynnerspråk som Scratch og Kodu, og noen elever som kan litt fra før – her er det vel bare å sette i gang? Politikere og beslutningstakere elsker ofte enkle løsninger og oppskrifter. Vi som liker å påvirke politisk er også flinke til å servere slike enkle løsninger. Bakrusen kommer ofte når det skal gjøres, for skole er muligens den mest kompliserte samfunnsinstitusjonen vi har. Jeg beklager, men hvis du vil at dette skal være lett, bør du slutte å lese med en gang!

Skolefolk har ikke stått på barrikadene for å få programmering inn i skolen. Det er det teknologene som har gjort, blant annet bransjeorganisasjonen IKT Norge. Her har Lær Kidsa Koding fått god støtte og hjelp, men vi må samtidig huske at våre sterkeste støttespillere ønsker å digitalisere samfunnet. Denne agendaen stopper ved skoleporten, og det må respekteres. Skal vi lykkes med programmering i skolen, trenger vi gjensidig respekt og bedre dialog mellom teknologer og skolefolk.

La oss starte med et vanskelig ord: Didaktikk. Lærere har studert det, og likevel er det ikke mange som vet hva det betyr. Didaktikk kan oversettes som “undervisningskunst”, og er et fagområde som omfatter det læreren gjør i klasserommet med sine elever. Skole handler ikke bare om å lære noe, det er et nasjonalt sosialiseringsprosjekt som er politisk styrt, og derfor gjør læreren flere hundre didaktiske valg hver dag som er påvirket av lærerens verdier, samfunnets normer og politiske styringsdokumenter. De som har vært i USA eller fremmede land og blitt frelst av fokuset på “læring” og resultater, vet kanskje ikke at ordet didaktikk ikke finnes i det engelske språket. Norske lærere arbeider innenfor en tysk didaktisk tradisjon, og alle forsøk på å importere fremmede løsninger til norsk skole vil mislykkes om de ikke blir “oversatt” riktig.

Didaktikk kretser rundt tre spørsmål: hva, hvorfor og hvordan. Vi vet allerede hva vi ønsker å gjøre – nemlig programmering. Her må det spesifiseres at programmering ikke nødvendigvis handler om å programmere en datamaskin. Selv om det er innlysende at det stort sett er det elevene kommer til å programmere, er programmering i grunnen praktisk anvendelse av matematisk logikk. Engelske «Computing at School unplugged» gir oss mange gode eksempler på hvordan man kan programmere uten strøm, og det er som regel her vi bør begynne med de yngste barna.

Hvorfor er ikke programmering en del av matematikkfaget? Her kommer en oppsiktsvekkende påstand fra professor Esben Schaaning ved Universitetet i Oslo: matematikkfaget i grunnskolen har aldri handlet om matematikk. Selv om faget ble omdøpt fra regning til matematikk på 60- tallet, er det ikke noen endring i fagets innhold siden 1890- åra. Den gangen tok regning over som faget som skulle sortere elevene for videre utdanning – etter at latin ble avskaffet. De som har lest Aleksander Kiellands “gift” – vet hva elevene ble utsatt for den gangen. Når kunnskapsministeren roper etter “mer matematikk”, er det i grunnen “mer sortering” han ønsker. Programmering er problemløsing og kritisk tenkning, noe som passer svært dårlig om målet er å utdanne lydige og produktive samfunnsborgere.

Hvorfor skal programmering inn i skolen, og hvorfor akkurat nå? På 80- tallet og 90- tallet hadde vi valgfag i programmering. Dette sluttet man med, og det er veldig viktig å tenke gjennom hvorfor man valgte å kutte det ut. De beste programmererne var heller ikke de som trykket på en vic20 et par skoletimer i uka. Programmeringskongene tilbrakte sin ungdomstid i kjelleren med å lage demoer på en Amiga. Denne generasjonen, som for øvrig forsvant til toppjobber i utenlandske teknologibedrifter, var ikke motivert av tanken om å styrke norsk næringslivs konkurranseevne. De var motivert av å bryte regler, piratkopiere, tenke forbudte tanker, lage alternativ kunst og bryte ned det bestående. Med andre ord; programmering var skikkelig kult, men det var ikke for alle.

Jeg har fått gleden av å være med på reisen fra tidlig eksperimentering med programmering i eget klasserom, til å jobbe med å “implementere” programmering i valgfag og tverrfaglige sammenhenger i andres klasserom. Som LKKs representant i CodeWeek har jeg fått møte andre lærere og entusiaster, og fått høste av deres kunnskap og erfaringer. Jeg har sittet i debatter i Brussel (en by i Belgia) med næringslivsledere og EU- politikere som snakker varmt om koding og “Code is all we need”. I disse situasjonene har jeg alltid vært den irriterende personen som synger John Lennons versjon av sangen: «love is all we need». Hvis ikke elevene elsker å programmere, kommer de heller ikke til å lære det.

Hvordan kan vi gjøre dette interessant for «kidsa»? Elever blir ikke motivert av at politikere sier at koding er viktig. Skal vi argumentere for at norske elever skal programmere, må vi tenke utenfor boksen. Stofftrengselen i skolen er prekær, og ingen ønsker å trykke inn enda mer innhold. Vi må finne ut hvordan programmering kan fungere innenfor rammene av eksisterende fag, og da kan det være fornuftig å koble inn de praktisk-estetiske fagene og tverrfaglige metoder.

Programmering er et språk som mennesker kan bruke til å instruere datamaskiner. Siden vi ikke kommuniserer med maskinene, er ikke koding et språk i menneskelig forstand. Det er derfor mer nærliggende å tenke på programmering som et verktøy eller en uttrykksform. Spørsmålet blir derfor: hva skal vi lage med dette verktøyet, denne “hammeren”, hva skal vi uttrykke? En programmeringslærer må tenke denne tanken først, og senere tenke på selve programmeringen. Skal elevene lage dataspill eller digital kunst, et program for regnskapsføring eller en telefonapplikasjon som organiserer bilder? Ved å lytte til elevene og gjøre riktige valg finner man også nøkkelen til deres motivasjon. En sløydlærer ville aldri be sine elever om å hamre i vei med hammeren uten mål og mening.

Til slutt må vi også spørre oss hvordan vi skal gjøre dette. I LKK har vi lenge vært bekymret for at skolen kan komme til å gjøre programmering kjedelig og kjipt, og det tar oss tilbake til hvorfor man sluttet med programmering valgfag for tjue år siden. Skal elevene herme etter en frontalundervisende programmeringslærer som instruerer elevene i hvor de skal trykke? Vi må utvikle metodikk for å undervise programmering. Den kjente “skilpadda” er et eksempel på en god metode for å lære programmering, som ble tatt i bruk på 80- tallet. Det er et tankekors at vi i 2016 fortsatt driver med den samme skilpadda, og det sier litt om hvor fort den didaktiske utviklingen går i informatikkfaget.

Hvem skal så finne ut hvordan programmering skal gjøres i skolen? Eksterne konsulenter eller teknologer som “implementerer” detaljerte opplæringsplaner i programmeringsspråk? Fagdidaktikere i matematikk som ikke har hørt om programmering? Glade entusiaster fra Lær Kidsa Koding? Jeg tror at de eneste som kan gjøre denne jobben, er profesjonelle pedagoger som skjønner seg på unger og skole. Selve programmeringen kan de alltids få hjelp til. De trenger også tid og ressurser, samt et sted de kan dele sine erfaringer og hente inspirasjon. Selv da vil det ta lang tid før vi har etablert en didaktisk tradisjon, men vi får håpe at det ikke går i skilpaddefart denne gangen.

Øystein Imsen, lektor og CKO Digitalpedagogene.