Før vi programmerer i skolen..

Dette innlegget er et hastig forsøk på å oppsummere fire års arbeid med programmering i skolen. Man skulle kanskje tro at det er en enkel sak? Man har elever, man har datamaskiner, man har gode nybegynnerspråk som Scratch og Kodu, og noen elever som kan litt fra før – her er det vel bare å sette i gang? Politikere og beslutningstakere elsker ofte enkle løsninger og oppskrifter. Vi som liker å påvirke politisk er også flinke til å servere slike enkle løsninger. Bakrusen kommer ofte når det skal gjøres, for skole er muligens den mest kompliserte samfunnsinstitusjonen vi har. Jeg beklager, men hvis du vil at dette skal være lett, bør du slutte å lese med en gang!

Skolefolk har ikke stått på barrikadene for å få programmering inn i skolen. Det er det teknologene som har gjort, blant annet bransjeorganisasjonen IKT Norge. Her har Lær Kidsa Koding fått god støtte og hjelp, men vi må samtidig huske at våre sterkeste støttespillere ønsker å digitalisere samfunnet. Denne agendaen stopper ved skoleporten, og det må respekteres. Skal vi lykkes med programmering i skolen, trenger vi gjensidig respekt og bedre dialog mellom teknologer og skolefolk.

La oss starte med et vanskelig ord: Didaktikk. Lærere har studert det, og likevel er det ikke mange som vet hva det betyr. Didaktikk kan oversettes som “undervisningskunst”, og er et fagområde som omfatter det læreren gjør i klasserommet med sine elever. Skole handler ikke bare om å lære noe, det er et nasjonalt sosialiseringsprosjekt som er politisk styrt, og derfor gjør læreren flere hundre didaktiske valg hver dag som er påvirket av lærerens verdier, samfunnets normer og politiske styringsdokumenter. De som har vært i USA eller fremmede land og blitt frelst av fokuset på “læring” og resultater, vet kanskje ikke at ordet didaktikk ikke finnes i det engelske språket. Norske lærere arbeider innenfor en tysk didaktisk tradisjon, og alle forsøk på å importere fremmede løsninger til norsk skole vil mislykkes om de ikke blir “oversatt” riktig.

Didaktikk kretser rundt tre spørsmål: hva, hvorfor og hvordan. Vi vet allerede hva vi ønsker å gjøre – nemlig programmering. Her må det spesifiseres at programmering ikke nødvendigvis handler om å programmere en datamaskin. Selv om det er innlysende at det stort sett er det elevene kommer til å programmere, er programmering i grunnen praktisk anvendelse av matematisk logikk. Engelske «Computing at School unplugged» gir oss mange gode eksempler på hvordan man kan programmere uten strøm, og det er som regel her vi bør begynne med de yngste barna.

Hvorfor er ikke programmering en del av matematikkfaget? Her kommer en oppsiktsvekkende påstand fra professor Esben Schaaning ved Universitetet i Oslo: matematikkfaget i grunnskolen har aldri handlet om matematikk. Selv om faget ble omdøpt fra regning til matematikk på 60- tallet, er det ikke noen endring i fagets innhold siden 1890- åra. Den gangen tok regning over som faget som skulle sortere elevene for videre utdanning – etter at latin ble avskaffet. De som har lest Aleksander Kiellands “gift” – vet hva elevene ble utsatt for den gangen. Når kunnskapsministeren roper etter “mer matematikk”, er det i grunnen “mer sortering” han ønsker. Programmering er problemløsing og kritisk tenkning, noe som passer svært dårlig om målet er å utdanne lydige og produktive samfunnsborgere.

Hvorfor skal programmering inn i skolen, og hvorfor akkurat nå? På 80- tallet og 90- tallet hadde vi valgfag i programmering. Dette sluttet man med, og det er veldig viktig å tenke gjennom hvorfor man valgte å kutte det ut. De beste programmererne var heller ikke de som trykket på en vic20 et par skoletimer i uka. Programmeringskongene tilbrakte sin ungdomstid i kjelleren med å lage demoer på en Amiga. Denne generasjonen, som for øvrig forsvant til toppjobber i utenlandske teknologibedrifter, var ikke motivert av tanken om å styrke norsk næringslivs konkurranseevne. De var motivert av å bryte regler, piratkopiere, tenke forbudte tanker, lage alternativ kunst og bryte ned det bestående. Med andre ord; programmering var skikkelig kult, men det var ikke for alle.

Jeg har fått gleden av å være med på reisen fra tidlig eksperimentering med programmering i eget klasserom, til å jobbe med å “implementere” programmering i valgfag og tverrfaglige sammenhenger i andres klasserom. Som LKKs representant i CodeWeek har jeg fått møte andre lærere og entusiaster, og fått høste av deres kunnskap og erfaringer. Jeg har sittet i debatter i Brussel (en by i Belgia) med næringslivsledere og EU- politikere som snakker varmt om koding og “Code is all we need”. I disse situasjonene har jeg alltid vært den irriterende personen som synger John Lennons versjon av sangen: «love is all we need». Hvis ikke elevene elsker å programmere, kommer de heller ikke til å lære det.

Hvordan kan vi gjøre dette interessant for «kidsa»? Elever blir ikke motivert av at politikere sier at koding er viktig. Skal vi argumentere for at norske elever skal programmere, må vi tenke utenfor boksen. Stofftrengselen i skolen er prekær, og ingen ønsker å trykke inn enda mer innhold. Vi må finne ut hvordan programmering kan fungere innenfor rammene av eksisterende fag, og da kan det være fornuftig å koble inn de praktisk-estetiske fagene og tverrfaglige metoder.

Programmering er et språk som mennesker kan bruke til å instruere datamaskiner. Siden vi ikke kommuniserer med maskinene, er ikke koding et språk i menneskelig forstand. Det er derfor mer nærliggende å tenke på programmering som et verktøy eller en uttrykksform. Spørsmålet blir derfor: hva skal vi lage med dette verktøyet, denne “hammeren”, hva skal vi uttrykke? En programmeringslærer må tenke denne tanken først, og senere tenke på selve programmeringen. Skal elevene lage dataspill eller digital kunst, et program for regnskapsføring eller en telefonapplikasjon som organiserer bilder? Ved å lytte til elevene og gjøre riktige valg finner man også nøkkelen til deres motivasjon. En sløydlærer ville aldri be sine elever om å hamre i vei med hammeren uten mål og mening.

Til slutt må vi også spørre oss hvordan vi skal gjøre dette. I LKK har vi lenge vært bekymret for at skolen kan komme til å gjøre programmering kjedelig og kjipt, og det tar oss tilbake til hvorfor man sluttet med programmering valgfag for tjue år siden. Skal elevene herme etter en frontalundervisende programmeringslærer som instruerer elevene i hvor de skal trykke? Vi må utvikle metodikk for å undervise programmering. Den kjente “skilpadda” er et eksempel på en god metode for å lære programmering, som ble tatt i bruk på 80- tallet. Det er et tankekors at vi i 2016 fortsatt driver med den samme skilpadda, og det sier litt om hvor fort den didaktiske utviklingen går i informatikkfaget.

Hvem skal så finne ut hvordan programmering skal gjøres i skolen? Eksterne konsulenter eller teknologer som “implementerer” detaljerte opplæringsplaner i programmeringsspråk? Fagdidaktikere i matematikk som ikke har hørt om programmering? Glade entusiaster fra Lær Kidsa Koding? Jeg tror at de eneste som kan gjøre denne jobben, er profesjonelle pedagoger som skjønner seg på unger og skole. Selve programmeringen kan de alltids få hjelp til. De trenger også tid og ressurser, samt et sted de kan dele sine erfaringer og hente inspirasjon. Selv da vil det ta lang tid før vi har etablert en didaktisk tradisjon, men vi får håpe at det ikke går i skilpaddefart denne gangen.

Øystein Imsen, lektor og CKO Digitalpedagogene.