Hvordan Lær Kidsa Koding! ble til

Det er mange fantastiske folk som burde ha blitt nevnt her. Det ville ha fylt mange sider bare å ramse dem opp, og så ville jeg ha glemt noen i farta. Fantastisk og umulig på en gang.

Høsten 2012 prøvde jeg å få andre folk med på å undervise barn i koding. Jeg hadde sittet på et møte i instituttrådet for informatikk ved HIOA og overhørt forelesernes bekymring over at mange ferske studenter ikke kunne noe programmering i det hele tatt. Det lød for meg som om de skulle studere Norsk hovedfag uten å kunne lese! Jeg ble helt sjokkert og tenkte tilbake på hvordan vi i min generasjon kunne MYE programmering før vi begynte studiene, samtidig som vi manglet de andre aspektene ved informatikkfaget

Den høsten hadde jeg også tatt med et av barna på et kodekurs som Jens Christian Brynildsen arrangerte på Kolbotn Bibliotek. Jeg ble veldig inspirert av dette, og prøvde å lære barna mine programmering så de skulle klare seg i en digital verden hvor skolen ikke gjør dem i stand til å skape noe.

Men altså: Burde vi ikke lære andre barn dette? Det måtte jo være en av de viktigste oppavene for oss i IT-bransjen. Jeg skrev et lite essay og la det ut på google docs. Med hele begrunnelsen, og et forslag til hvordan vi kunne starte organisert undervisning i koding for barn på kveldstid. Men det fenget liksom ikke.

Så gikk det litt tid, og jeg drøftet det med de andre i østlandsstyret i dataforeningen. Jeg bestemte meg for å opprette en såkalt faggruppe i øst for å lære barn koding. Tilfeldigvis kom  code.org videoen kom ut dagen før, og det begynte å bli litt interesse for temaet på sosiale medier. Jeg svarte på en tweet fra Olve Maudal med at at jeg skulle invitere til en meetup, og det ble litt retweets fra forskjellige folk.

Fra før av hadde jeg et ganske stort nettverk i utviklermiljøet i Oslo, og hadde lært litt om å bruke twitter gjennom å observere folk som Johannes Brodwall. Nå fikk jeg praktisere dette. Det var også Johannes som guidet meg gjennom å opprettet meetupen. Jeg foreslo å kalle den “Lær Kidsa Koding!” for å unngå et selvhøytidelig navn – det skulle jo bare være en liten klubb i Oslo uansett. Og så var det jo et flott bokstavrim! Det kom siden noen bemerkninger i kommentarfeltene om at navnet bar preg av at vi var desperate førtiåringer som prøvde å være kule. Utvilsomt en bra versjon det også!

Jeg skulle altså egentlig søke om å opprette faggruppen i dataforeningen, men allerede på den tiden var vi enige om at vi skulle forsøke med litt løsere tilknyttede faggrupper, så jeg satte like så godt i gang uten å få noen godkjenning. Så fyrte jeg opp det jeg kunne på Twitter, og ble godt hjulpet av en masse bekjente som hadde mange følgere. Lær Kidsa Koding ble altså stiftet 27. februar 2013, dagen etter videoen fra code.org.

Så var det som om toneangivende folk ga en marsjordre til medlemmene av fag-community i Oslo. Jeg har aldri opplevde noe lignende, og var ikke helt forberedt på det som fulgte.

Det kom fort mange medlemmer på meetup’en, og jeg var i starten veldig fornøyd. Diskusjonforumet ble ganske godt brukt. Det var her de første medlemmene i det jeg skulle kalle “kjerneteamet” begynte å tre frem.

Så ble jeg intervjuet av Eirik Rossen i Digi om meetup’en. Eirik var veldig for saken, og i intervjuet klarte han å få meg til å tenke mye større enn jeg opprinnelig hadde gjort. Han lokket meg til å svare at ja kanskje det kunne bli landsdekkende og ja, vi burde jo få det inn i skolen.

Da jeg leste korrekturen, ble jeg helt himmelfallen. Det virket jo som om jeg hadde tenkte å revolusjonere verden. Samtidig dukket det opp folk fra andre byer på meetup-forumet, og spurte om ikke vi kunne ha dette over hele landet. Aller først tenkte jeg det var veldig brysomt og svarte noe á la, “Kunne vi ikke lykkes med det i Oslo først?”. Så våknet jeg klokka to om natta og tenkte på at artikkelen ville bli publisert klokka åtte, og at det som sto der ikke i det hele tatt rimte med det som sto på meetup’en om ambisjoner. Så jeg sto opp og skrev om tekstene på meetup’en slik at det stemte bedre.

Artikkelen ble publisert på digi.no, 1. mars, og verden gikk av hengslene for min del. Noen timer senere den dagen ringte Torgeir Waterhouse fra IKT-Norge og spurte om ikke “din og min organisasjon kunne snakke sammen”. Ha ha! Min organisasjon…

Vi ble enige om å møtes for en kaffekopp den fredagen. Jeg møtte han og Beathe Due i operapassasjen. De fortalte meg vidunderlige ting som at det fantes ferdige opplegg for å lære barn koding. Og om Digitutvalget og rapporten som de hadde gitt til regjeringen. De var ordentlig gira. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre – Torgeir og Beathe virket som flotte folk, men jeg var ikke helt sikker på rollen til IKT-Norge og hva slags konstellasjon det skulle bli med Dataforeningen og disse folka.

Den helgen opprettet jeg en twitterkonto. Jeg pratet med Torgeir på telefonen om dette, og fikk en tekstmelding der han ba om passordet. Shit. Hva skulle han med det? Men så ga jeg det til han, for jeg tenkte at da må han være med. Så ringte jeg og sa: “Nå har du fått passordet, men om du skal tweete fra den kontoen er du en av oss, og ikke en IKT-Norge mann”. Han var helt fornøyd med det.

Etter fire dager gikk altså utformingen av Lær Kidsa Koding over til å bli et samarbeid mellom to svært ulike sjeler med vidt forskjellig bakgrunn og væremåte. Et fantastisk samarbeid og en bratt lærekurve for meg. Jeg trodde jeg hadde et bra nettverk, og at jeg kunne noe om presentasjonsteknikk og pressehåndtering. Heldigvis er Torgeir ganske raus også.

Vi fant ganske fort ut at vi måtte gjøre LKK til en egen bevegelse som hverken hørte inn under Dataforeningen eller IKT-Norge, men som fikk støtte fra begge steder.

Jeg er en bekymret person av natur, og jeg var ganske stressa på grunn av fallhøyden. Jeg hadde sett at folk som gikk høyt ut i IT-media med en eller annen idé – og feilet – ble ganske ettertrykkelig slaktet. Og så har vi jo de berømte kommentarfeltene. En annen ting som gjorde meg litt svett var at saken fikk så enorm støtte – jeg følte på at den sterke medgangen ga et visst forventningspress: Det skal sterk rygg til å bære gode dager.

Den våren ga Bouvet mye slack midt i arbeidstiden for å få alt til å gå seg til. Det eksploderte jo helt. Og hadde Bouvet ikke gjort det, ville jeg antagelig gått helt på veggen. Jeg har siden følt at denne perioden har vært en slags blanding av “Baron Münchaussens eventyr” og “Markens Grøde”: En fantastisk opplevelse og et hardt slit.

I tiden frem til kickoffen fikk vi opp nettstedet. Og så forsøkte jeg å samle de mest ivrige til å finne ut hva vi skulle gjøre. Her satt vi altså med et slags landsdekkende initiativ, med folk som stort sett ikke hadde møtt hverandre. Hvor skulle jeg starte? Jeg tenkte først at jeg skulle ta en litt forsiktig rolle og finne ut sammen med de andre hva vi skulle gjøre. De første møtene på Google Hangout med vilt fremmede ble famlende, og det fikk meg til å innse at jeg måtte innta en tydelig rolle med ledelse og koordinering. Jeg hadde ni års bakgrunn som leder i næringslivet, og selv om mekanismene og driverne der er vidt forskjellige fra tilsvarende innen frivillig arbeid, kom dette godt med.

I Bouvet hadde jeg bygget opp en avdeling som hadde vokst jevnt og vært lønnsom hele tiden. Jeg hadde tuftet det hele på å få tak i fantastiske fagfolk som behandlet hverandre med raushet, samtidig som jeg hadde fokusert mye på markedsføring. Et av de fineste komplimentene jeg har fått, er at jeg er flink til å bygge arenaer og er en kulturbærer. Og det er noe av det viktigste vi gjør i LKK: Bygger arenaer og organisasjonskultur

Francis D’Silva fikk opprettet et Yammer-konto for oss, og Torgeir fikk opp en første versjon av nettstedet. Ellers brukte vi Dropbox en del. I det hele tatt: Å starte opp noe som vokste så fort hadde sine utfordringer når vi ikke hadde penger.

Etterhvert samlet vi en “hard kjerne” både lokalt og på tvers av landet. Vi ble enige om en kickoff-dato og jobbet med programmet frem til da.

Samtidig produserte vi et slags charter på google docs som vi fikk en del firmaer og organisasjoner til å se på og kommentere. Vi trengte dette for å få maktfolk rundt om til å forstå hva vi tenkte, og for å få sparring av folk som kunne mye om community arbeid.

Helge Astad og Kodeklubben kom først med som en slags fetter. Helge kjente litt til Linda Sandvik som hadde vært med og starte Code Club i England. Vi hadde dermed tilgang til å oversettte kursmateriale derfra. Kodeklubben hadde vært i planfasen lenge, men ikke klart å starte opp. Så vi var altså ikke samme bevegelsen fra starten. Jeg etterlevde Johannes Brodwalls generelle råd om “å være gode naboer” i fag-communities, og hjalp dem så godt jeg kunne i stedet for å prøve å posisjonere meg overfor dem. På kickoffen fremsto det vel nesten som om vi var samme gruppa.

Vi la veldig mye arbeid ned i forberedelsene til kickoffen i april 2013. Så ble den da også en dundrende suksess, med 120 deltagere på kantina til Finn. Og ca. 60 deltagere fordelt på egne møter i Bergen, Trondheim og Stavanger med streaming-overføring fra Oslo. Det satt også ca. 200 personer hjemme og så på. Da jeg fikk høre at statsråd Rigmor Aasrud skulle komme på kickoff’en, sa jeg “Kan ikke hun bare holde seg hjemme”. Jeg syntes det var nok press som det var. Men Torgeir forklarte tålmodig at det er en fordel å ha statsråd på kickoff.

En stund etter kickoffen ble vi enige med Helge om at det beste var om vi forente kreftene våre ordentlig, siden vi likevel hadde med mange av de samme folka. Og slik ble det at Kodeklubben ble det som barna er med på, mens Lær Kidsa Koding er hele bevegelsen med støtte til skoler, og arbeid blant oss voksne.

Det er viktig å understreke at det var veldig mange rundt om som allerede hadde jobbet mye med saken. Grunnen til at vi lyktes med å samle disse, var at vi tilbød en nøytral plattform, og at Torgeir og jeg klarte å mobilisere nettverkene våre på en inkluderende og raus måte. Videre tror jeg at noe av nøkkelen til fremgangen vår er at vi er en slags franchise med tydelige verdier og lette oppskrifter. Det gir rom for kreativitet og utfoldelse på lokalt plan.

Den våren jobbet vi mye med verdiene våre og en første operasjonalisering av planene for å roe ned og få fokus. Dette var absolutte forutsetninger for å kunne skalere i det hele tatt. Vi hadde også en del “styremøter” der vi banket igjennom disse tingene. Alt dette ligger på Yammer – vi ville at det skulle være transparent. 

Vi fikk tidlig i gang et samarbeid med Code-Club, Computing at School og code.org med tillatelse til å oversette deres opplegg. Dette ga oss en bra drahjelp.

Våren 2013 hadde vi de første foreldre-og-barn-aktiviteter i Oslo og Bergen, og den første NDC code club. Torgeir og jeg holdt foredrag på utallige konferanser og ga intervjuer i mange medier. Dette var en bra start. Samtidig ble både Helge, Torgeir og jeg veldig slitne av alt sammen. Det ble jo fort så stort at vi ikke klarte å håndtere det. Vi ble fort enige om at vi måtte få på plass en sponset stilling slik at vi kunne betjene alt sammen. Så fikk vi dette endelig på plass med Tjerand i slutten av 2014. Nå kunne vi endelig ta bevegelsen over i en mer profesjonell og ambisøs fase.

Det hadde vært et og et halvt års beinhardt arbeid ved siden av jobben for Torgeir, Helge og meg – ofte med både en og to timer i telefonen og foran mac’en hver kveld. Hjelpe folk å finne hverandre, arrangere møter, skrive artikler, ha dialoger på sosiale medier, forberede foredrag og holde dem.

Torgeir og jeg jobbet som sagt mye med kulturbygging. Vi hadde mye erfaring med ledelse og organisasjonsarbeid hver for oss, og visste hvordan vi ville ha det. For en glede – og en bra måte å bruke tiden sin på! Og en helt umulig oppgave på frivillig basis.

 …Hvis du vil vite mer om hva vi tenker rundt styring og organisering anbefaler jeg å lese dette jeg skrev høsten 2013.

 Andre høydepunkter for meg:

• Lærerkonferansen høsten 2013
• Kodetimen 2013 – med 10.000 deltagere
• Samling for hele landet våren 2014
• Minikonferanse ifb. Software 2014
• Jeg ble nominert til Rosingprisen for 2014
• Torgeir og jeg ble finalister til Social Media Awards prisen 2014 for innsatsen med LKK
• Jeg ble tildelt NPeDs hederspris for å ha opprettet Lær Kidsa Koding
• Kodetimen 2014 – med 20.000 deltagere
• Flere konferanser for lærere i 2015
• Nytt nettsted i 2015

Vi er ikke i mål – langt i fra

Lær Kidsa Koding kan legges ned når alle barn kan få sjansen til å bli skapere og ikke bare forbrukere av digitale tjenester. Og da må det ordentlig inn i skolen, hvilket betyr politisk vilje. Vi har en lang vei foran oss.