Jeg skal ikke vite alt. Jeg skal åpne dører.

En klok mann sa en gang at vi ikke kan undervise dagens barn slik vi underviste gårsdagens uten å frarøve dem morgendagen. En kunne nesten trodd han sa det om dagens skole, der hvor krittavlen bor og nedtrekkbare kart med Sovjetunionen kan – med litt flaks – rulles ned for å gi elevene et håp av verdensforståelse. Men John Dewey døde på 1950-tallet, før Folkeskolelovene og lenge før dagens Kunnskapsløftet med sine fem grunnleggende ferdigheter.

Det er kanskje et slags bevis på at skolen, som samfunnet, er i stadig endring. I går er ikke i dag, og i dag er i går i morgen. Skeptikere har alltid eksistert, men hva de er skeptiske til har endret seg. Til eksempel ble Henry Ford frarådet å fortsette med bilproduksjon da hesten aldri kunne erstattes av en bil. Det fantes også en tid hvor norske lærere rynket på nesen av at elever med funksjonshemminger skulle dele skolebygg med de uten. Coco Chanel var en av de første kvinnene som klippet håret kort og gikk med bukser. Hårreisende.

Samfunnet er i endring. Likevel underviser vi dagens barn slik vi underviste gårsdagens. Vi som jobber i skoleverket i verdens rikeste land må ta dette innover oss. Mange av oss gjør det allerede, men møter veggen i kommuneøkonomi og restriktive kollegaer, foreldre eller ledere.

Det skal sies at det er sunt å være skeptisk. En skal ikke kaste seg på alt som er i vinden. Vi trenger skeptikere for å se nyansene av det vi driver med. Men når skeptikerne tar overhånd hindrer de oss også i å videreutvikle skolen i tråd med samfunnsutviklingen. Når skeptikerne er de som får mest talerett, fører det til at John Deweys sitat kan overføres til dagens skole.

Jeg er ingen programmerer. Jeg har svært lite erfaring med programmering. Jeg er utdannet lærer i praktiske og estetiske fag. Mitt første møte med programmering var høsten 2011, da jeg som masterstudent fikk beskjed om å lære elevene mine å programmere i Scratch. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, og lot elevene lære meg. Tiendeklassegutta visste godt at mjauinga fra katten irriterte vettet av meg. De visste også at jeg ikke hadde peiling på hvordan jeg skulle få den til å slutte med mjauinga. Da jeg senere det samme året fikk i oppdrag å lage en prototype på et tenkt program i Visual Basic, måtte jeg spørre svigerfar om hjelp. Jeg fortalte ham hva jeg ville ha, han skrev koder og forklarte meg. Jeg skjønte aldri hva han sa, men nikket velvillig og kommanderte den neste linjen med kode.

Siden den gang har jeg hatt lite med programmering å gjøre. Den mjauende katten og det uforståelige språket i Visual Basic tok helt motet fra meg. Jeg ble en skeptiker og støttet meg heller til krittavlen og kartstativet. Jeg koblet meg til projektoren via VGA-kabel og hadde portable høyttalere som kollegaer lånte i tide og utide. Helt til jeg fikk en iPad. Helt til jeg kom til en skole hvor alle var opptatt av å gi morgendagen til dagens barn.

Jeg har lenge lurt på hvordan jeg kan lage apper og programmer på en enhet som for meg er en eneste stor app-samling. Da jeg pakket kofferten og gjorde meg klar til destinasjon Oslo for å delta på lærerkonferansen til LKK, var det med håp om å lære hvordan jeg kunne programmere sammen med elevene mine på iPad. Jeg tenkte at siden en iPad i seg selv er så intuitiv, må det finnes en intuitiv måte å lære seg å programmere på enheten.

LKK introduserte meg for Code Studio. Hour of Code – Kodetimen – hadde jeg hørt om tidligere. Skeptikeren i meg hadde dessverre fått for stor rot til at jeg vågde å prøve ut dette selv. Det angrer jeg på. Hvis jeg hadde prøvd ut Kodetimen da jeg først oppdaget den, hadde jeg kanskje vært en av dem som fortalte deltakerne på konferansen om programmering på iPad. For Code Studio fungerer nemlig vel så bra på iPad som via en laptop.

Jeg innser at Code Studio etter hvert vil bli for enkelt for mange av elevene mine. Jeg innser at mange av dem vil gå langt forbi meg og mine evner til å programmere. På samme måte som jeg også innser at mange av elevene jeg har hatt, har og skal ha, kommer til å bli flinkere enn meg som advokat. Eller som dyrlege. Eller politi. Sykepleier. Jeg har valgt å bli lærer. Min oppgave er ikke å kunne alt. Min oppgave er å åpne dører.

Allerede første time ble Code Studio for enkelt for en av elevene mine. Løsningen ble Hopscotch.

Via Hopscotch lærer elevene seg det grunnleggende i koding. Appen har en brukervennlighet som i seg selv motiverer både lærer og elever i mye større grad enn den mjauende katten i Scratch.

Jeg hadde brukt fem minutter på å prøve ut Hopscotch før jeg lastet ned gratisversjonen av appen til elevene mine. Objektorientert programmering kalles det visstnok. Det er i alle fall lekende lett. Hopscotch-utviklerne har tatt seg tid til å lage instruksjonsvideoer som du kan følge samtidig som du setter opp kodene de snakker om i videoen. Bestemor hadde fått til dette. Pappa hadde fått til dette. Jeg fikk til dette.

Via gratisversjonen av Hopscotch kan man utforske ressurser, prøve ut forskjellige ferdige prosjekter og lage sitt eget prosjekt. Via betalingsversjonen kan man også lage grupper, slik at man kan dele det man lager med hverandre og du som lærer kan se hva elevene dine har laget.

Eleven var i hundre. “Ååh! Jeg skal så sinnsykt hjem og lage noe kult noe med Flappy Bird!” sa han. Klokka nærmet seg 15:10. Ingen av elevene mine var klare for å dra hjem. De ville sitte på skolen og programmere.

I påskeferien fikk jeg en mail fra en annen elev: “Hvordan fungerer Hopscotch? Skal jeg bare velge meg en figur?” Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg hadde fremdeles bare prøvd ut Hopscotch i fem minutter. “Bare velg deg en figur, og så prøver du! Vi kan se nærmere på det når ferien er slutt.” svarte jeg. Jeg fikk ikke flere spørsmål. Hopscotch, med sine instruksjonsvideoer, er selvforklarende.

Betalingsversjonen av Hopscotch koster 99 kroner i App Store. I verdens rikeste land har vi råd til en hundrelapp for en app som kan åpne dører for fremtiden. Vi har til og med råd til å kjøpe inn iPad til hver eneste elev, hvis vi vil.

For på svært mange skoler rundt om i det ganske land sitter det lærere som er frigjort fra undervisning X antall timer i løpet av en uke for å arbeide med datautstyr. Jeg var en av disse. Jeg fikk betalt for å bytte tilbake tastaturknapper som elever med vilje hadde byttet på for å forvirre læreren. Jeg fikk betalt for å sette i laderen i maskiner som andre lærere mente ikke fungerte lengre, fordi den ikke slo seg på. Jeg burde ikke fått betalt for slikt. Slikt burde vært unødvendig.

Kunne vi ikke heller investert pengene i skikkelig utstyr? Ødelegger du noe som er ditt, med vilje?

Jeg tror mange lærere vegrer seg for å prøve programmering i klasserommet. Jeg tror mange lærere vegrer seg for å bruke digitale læremidler som de ikke kjenner som sin egen innerlomme, i frykt for at de ikke skal kunne hjelpe elevene sine. Vel, på et eller annet tidspunkt kan du ikke hjelpe dem. På et eller annet tidspunkt skal de vite mer enn deg om visse emner. Når det skjer i mitt klasserom, da kjenner jeg en mestringsfølelse fra en annen verden. Jeg har fortsatt igjen å kjenne på følelsen av å være unyttig eller utdatert. Min oppgave er ikke å vite alt bedre enn dem. Min oppgave er å åpne dører.

Lykke til!

Marion Haga
@super_marion
serathi.wordpress.com