Formidling av IT til de unge: Ta kidsa til neste level!

Målet om å “lære kidsa koding” er nokså ambisiøst, og vi trenger å dele jobben opp i mindre biter for å begynne å gjøre ting. Her er et forsøk på å systematisere hva som kan være vår innsats overfor kidsa. Det er noen tydelige hovedområder der vi kan bidra. For det første må vi arbeide for at koding og andre typer skapende IT kommer på skolens læreplaner. Digitutvalgets klare konklusjoner gjør at vi kan håpe at det skjer etter hvert, men i mellomtiden må vi bidra til flere forskjellige kanaler for å hjelpe unge å lære programmering og andre IT-ferdigheter. Vi må også prøve å erobre noe av den fritiden som nå brukes på dataspill, og i stedet få ungene til å leke seg med ting som setter dem i rollen som produsent og utvikler. Sist men ikke minst må vi bidra til å finne og utvikle talenter.

Her kommer jeg med et forslag til nivåer som kan hjelpe oss med å tilby rett opplegg for barn og ungdom. Kommentér gjerne artikkelen og si hva du mener!

Når unger lager sitt første program i det enkle programmeringsspråket Scratch pleier jeg å si –  i spillsjargongen – at de er ferdige med “level 1” i programmering. I tabellen nedenfor har jeg prøvd å skissere noen flere nivåer som de unge kan gå gjennom i prosessen med å lære om IT. På Nivå 1 “Avmystifisering av IT” får man et første innblikk i hvordan datamaskiner fungerer, man lærer at mennesker bestemmer hva maskinen gjør og at man kan lage programmer selv. Dette er kunnskap som alle burde ha, og som lett kan passes inn i skolen allerede nå. Nivå 2 “IT-allmenndannelse” er å lære grunnleggende konsepter i informatikk. Dette burde i dag være en del av allmenndannelsen. Denne kunnskapen bør derfor inn i skolens læreplaner slik at det faglige nivået i IT står i et rimelig forhold til fag som norsk og matematikk. Nivå 3 “IT-håndverk” gir praktiske ferdigheter innen programmering og andre IT-fag. Dette er ikke noe alle trenger å lære, så Nivå 3 bør være valgfag og linjefag i skolen. Nivå 4 “FritidsaktivITeter” er for de ungdommene som ønsker å lære mer enn det skolen tilbyr, og som vi har all interesse av å ta godt vare på. Skissen av disse nivåene kan kanskje hjelpe oss til å formulere tanker om hvor LKK kan gjøre en innsats, selv om beskrivelsen i tabellen her naturligvis er ufullstendig og uferdig, særlig i beskrivelsene av hva som skal læres og hvordan.

For det første må vi arbeide for at skolens læreplaner tar inn nivåene 1 til 3, i tråd med Digitutvalgets anbefalinger, men det vil ta tid. I mellomtiden bør vi i LKK gjøre det vi kan for å dekke opp manglene i skolen. For å nå ut til flest mulig unge (og ikke bare de med foreldre som sender barna på datakurs) bør vi prøve å gjøre dette i samarbeid med skoleverket. Av samme grunn bør samarbeidet helst være koordinert på et høyere nivå enn den enkelte skole. På Nivå 1 kan vi hjelpe til med å lage programmeringskurs på SFO, og kanskje organisere “gjesteforelesninger” eller ekskursjoner. Ikke minst kan vi organisere kurs for lærere og gi dem kompetanse og verktøy til å formidle Nivå 1 selv. På Nivå 2 og 3 kan vi bidra til å etablere IT-fag som valgfag og forsøksordninger, uten at læreplanene behøver å revideres først. Vi kan også bidra til organiserte fritidsaktiviteter, for eksempel gjennom sommerskolen, Forskerfabrikken og vitensentrene. På nivå 2 og 3 trengs det mye arbeid før det monner skikkelig, og det blir et spørsmål om hvor mye innsats vi kan klare å mobilisere. Her har LKK en klar rolle som pådriver for å få bedrifter og IT-folk til å bidra.

Vi må også prøve å engasjere de unge på den tiden de selv disponerer, utenom skole og organiserte aktiviteter. Tenk om vi kunne kapre bare en fjerdedel av den tiden som brukes på dataspill! Nivå 1 og 2 kan inneholde en del leking, med Scratch, Legorobot eller tilsvarende ting. Men min erfaring er at ungene lett sklir tilbake til dataspill hvis de ikke holdes i gang med programmeringen. I LKK kan vi tenke på hvordan vi kan tilføre energi og inspirasjon for å holde ungene i gang. Dette er en vanskelig oppgave der det allerede er mange bra tiltak (f.eks. Scratch). En ting vi kan håpe å gjøre lokalt er å koble sammen interesserte unger og danne vennegjenger som lærer av hverandre.

Ungdommer som velger å bruke tid på å lære IT på sin egen tid vil nokså raskt kunne gå forbi det ferdighetsnivået skolen bør ta sikte på i nivå 2 og 3, og klatre til Nivå 4. Vi i LKK bør ha en tydelig ambisjon om å fremme programmering som hobby for de som er interessert. Jeg er overbevist om at det å tukle med teknologi på fritiden er viktig for å utvikle talenter. I jobben ser jeg et nokså klart mønster i at faglige ressurspersoner har holdt på med en eller annen form for mekking, data eller elektronikk som unge. Det samme gjelder professorer på Stanford som jeg møtte da jeg var gjesteforsker der. Så selv om bare en liten andel av ungdommene legger ned mye fritid i å lære seg ting på Nivå 4 så må vi i LKK prøve å finne og hjelpe dem. En viktig utfordring er å nå ut til de som har talent, men som ikke har noen til å hjelpe seg å komme i gang. Det er også problematisk at de som lærer seg IT og tilsvarende ting på egenhånd ofte opplever ofte å være alene med sin interesse. Det ville vært fantastisk hvis LKK kunne samarbeide med skoleverket om å tilby slike ungdommer mentoring og et nettverk av likesinnede. Disse ungdommene kan også være verdifulle hjelpere for å formidle interesse for teknologi og realfag til yngre barn.

Nivå 1: Avmystifisering av IT (for alle)

Hva: Lære at et program er en oppskrift laget av mennesker, som datamaskinen følger, og at veldig mange av tingene vi bruker inneholder en datamaskin. Lære at programmering er en nyttig ferdighet i arbeidslivet, og at man også kan gjøre det på fritiden med sin egen datamaskin. Ha det gøy med å lage enkle programmer.

Hvem: For alle, inklusiv foreldre! Målgruppen er særlig barn i barneskolealder, men “Nivå 1” er aktuelt for alle som ikke har prøvd programmering før.

Hvor: Overalt hvor vi kan komme til! På SFO, klubber, barnebursdag, utstillinger og arrangementer. I fremtiden burde dette være del av læreplanen for barnehage og barneskole.

Hvordan: Scratch, Legorobot og andre enkle, lett tilgjengelige verktøy.

Nivå 2: IT-allmenndannelse (i obligatoriske læreplaner for ungdomsskole og VGS)

Hva: Lære om konseptet algoritme og om hvordan informasjon kan representeres som digitale data. Lære noen forskjellige algoritmer for behandling av informasjon. Overordnet forståelse av lagring og overføring av data. Digitale medier: lyd, bilde, web. Enkel robotikk.

Hvem: Elever i ungdomsskole og videregående skole.

Hvor: På kort sikt burde det være mulig å få dette inn som valgfag i ungdomsskolen, men dette bør inn i skolens læreplaner, enten som eget fag eller som utvidelse av matematikk, naturfag og kunst&håndverk.

Hvordan: Jeg er usikker på hva som vil være de beste verktøyene her, men neste versjon av Scratch er en god kandidat. Legorobot og enkel tekstbasert programmering er også aktuelle, men dette nivået bør unngå å ha fokus på det programmeringstekniske.

Nivå 3: IT-håndverk (valgfrie fag i ungdomsskole og VGS)

Hva: Lære å bruke et fullverdig programmeringsspråk. Lære mer om representasjon av informasjon, datamaskinarkitektur og nettverk. Skrive programmer som oppleves som fullverdige og relevante, f.eks. for web eller nettbrett. Dette nivået kan inneholde andre ferdigheter, f.eks. simulering, animasjon, digital fabrikasjon (3D-printing etc.) og robotikk

Hvem: Elever i ungdomsskole og videregående skole.

Hvor: Valgfag i ungdomsskolen, linjefag i videregående skole.

Hvordan: Python, Java, C++ eller andre fullverdige språk. Fullverdige verktøy for andre ferdigheter som læres på dette nivået, f.eks. 3DS animasjon og 3D-printing.

Nivå 4: FritidsaktivITeter (på ungdommenes fritid)

Hva: Lære å utvikle programmer og systemer på et mer avansert nivå. Skrive større programmer. Lage roboter, apparater og installasjoner. Avansert animasjon. Hjelpe til med instruksjon av yngre barn, og samtidig være rollemodell for dem.

Hvem: Elever i videregående skole, og kanskje på ungdomsskolen. Bare en liten andel av elevene vil være aktuelle, men det er ønskelig at alle blir gjort kjent med mulighetene slik at de som har en latent interesse eller talent får muligheten til å prøve seg.

Hvor: På fritiden, helst i nettverk av folk med sammenfallende interesser, lokalt eller på nett.

Hvordan: Få hjelp av voksne mentorer som kan ha LKK som sitt nettverk. LKK og/eller skolen hjelper med å koble interesserte elever sammen med lokale likesinnede og mentorer.