Brukervennligheten i moderne dataprogrammer er nå så god at vi ikke lenger kan fatte hvordan programmene er laget. Avstanden fra teknologien til appen din er så lang at vi ikke klarer å skjønne hva som er galt når noe går galt.

Det er mye å si om dette temaet, men få sier det bedre enn Ina Blom, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. I fjor sommer skrev hun en liten artikkel i Klassekampen. Her er den:

Fokus på brukervennlighet dekker over manglende teknisk tilgang.

En skjult teknologi

Personlig… men kanskje for personlig. Jeg snakker om utviklingen av den såkalte ”personlige computeren” og de stadig mer intime og persontilpassede produktene fra en informasjonsteknologi som i utgangspunktet ble skapt for å håndtere datamengdene i moderne forvaltning og forskning. I løpet av en knapp generasjon er store deler av verdens befolkning blitt selvsikre ekspertbrukere som kaster seg over ny programvare uten nøling eller nevneverdig kursing.

Samtidig har avstanden mellom brukernes opplevelse av egen datakompetanse og innsikten i vår tids viktigste teknologi kanskje aldri vært større – og paradoksalt nok er det brukervennligheten som er hinderet her. Den som skaffet seg en personlig computer i epoken før Windows, måtte lære seg en lang rekke koder for å kunne snakke fornuft med maskinen sin. I tillegg var man stadig vitne til at maskinen snakket med seg selv, på sitt eget systemspråk. Man skjønte ikke nødvendigvis hva den sa, men i det minste fikk man føling med et fremmedspråk som åpenbart kunne læres.

I dag er derimot alle funksjoner som er beregnet på vanlige brukere, pakket inn i en grafikk med så sterk visuell og taktil appell at enhver som har lært å åpne en skuff eller dra opp en glidelås, intuitivt skjønner hva hun skal gjøre. Denne innpakningen gir et tilforlatelig menneskelig ansikt til operasjoner som foregår i hastigheter ingen menneskelig bevissthet kan følge.

Men samtidig minsker den allmenne bevisstheten om de tekniske prosessene som styrer stadig større deler av arbeids- og privatlivet vårt, og som er like vesentlige produsenter av virkelighet som de mer lettfattelige skjermfunksjonene. Computerteknologiens algoritmer og mikrotemporaliteter fungerer dermed som en slags kulturell underbevissthet ingen egentlig har adgang til – med unntak av de mytologiserte hackerne og programmererne.

Denne todelingen av vårt tekniske hverdagsliv kommer tydelig til uttrykk i offentligheten. Spill, programvare og nye dingser er gjenstand for utstrakt journalistisk dekning og kommentarvirksomhet med fokus på brukeropplevelse og meningsinnhold – som i tradisjonell kulturjournalistikk. Det dypere maskinnivået og dets historie, begivenheter, kulturer, aktører, regler og dilemmaer er så å si fraværende.

Spiller dette noen rolle? Vel, når det kommer til demokratiske idealer om transparens, er det åpenbart et problem når reell innsikt i en så dominerende teknologi er begrenset til en liten ekspertgruppe. Og politiske idealer om kollektiv kontroll over produksjonsmidlene støttes ikke akkurat av informasjonsøkonomiens tilslørende og markedsdrevne sammenblanding av brukervennlighet og teknisk tilgang.

I tillegg kommer spørsmålet om forståelsen av kulturelle og sosiale prosesser. På ett nivå er for eksempel skiftet fra modulær til såkalt objektorientert programmering et rent teknisk spørsmål, styrt av pragmatiske hensyn til funksjonalitet, hastighet og sikkerhet. Men teknisk utvikling foregår ikke i et sosialt vakuum, og slike modeller kan ha gjenklang i fenomener utenfor det snevert tekniske.

Forbindelsen til de siste årenes objektorienterte filosofi kan være et overfladisk fenomen, men det kan også være et symptom på mer dyptgripende endringer som krysser flere felt. På samme måte som deler av humanvitenskapene nå orienterer seg mot maskiner og funksjoner heller enn brukere og meningsproduksjon, kunne journalistikken med fordel foreta en lignende omprioritering: et første skritt på veien mot en annen digital offentlighet.

Ina Blom, Professor, kunsthistorie, Universitetet i Oslo