Digital kompetanse er målet
Dette innlegget sto på trykk i Dag og tid den 27. februar 2015. Det er en kommentar til to artikler i Dag og tid, hhv. 13. og 20. februar 2015.De siste to ukene har Dag og tid satt et kritisk søkelys på den digitale satsingen i skolen. Jeg smilte da jeg leste overskriften i den første artikkelen: “Hjelpemidlet som vart målet” (Dag og tid, 13. februar) Hadde det bare vært så vel! Digital kompetanse blir nok fortsatt sett på som et hjelpemiddel for å oppnå noe annet. I det paradigmet har den økende tettheten av PCer, nettbrett og mobiler brakt kaos og distraksjon inn i norske klasserom de siste årene. Det har blitt stadig vanskeligere å undervise som om den digitale revolusjonen ikke hadde skjedd.
Men det har den altså. Den norske skolen ble formet i en tid da kunnskap var mangelvare. Skolebøkene og læreren fortalte elevene hvordan verden var skrudd sammen, og den dyktige eleven var den som gjenga det hun hadde lært mest mulig eksakt. I dag er informasjonsmengden så massiv at det er krevende å ha oversikt selv over begrensede fagfelt. I denne nye informasjonsvirkeligheten trenger vi en endring i synet på hva det vil si å være kompetent. Lektoren som fremdeles tester sine klasser i faktaprøver uten hjelpemidler, prøver ikke elevene i det som snart skal bli krevd av dem i arbeids- og samfunnslivet.
Dette kan være et skummelt perspektiv for oss som utdannet oss i en tid hvor det gamle kunnskapssynet dominerte. Selv ideen om å utdanne seg og deretter være «dannet», er forresten også truet. En av de viktige ferdighetene for framtiden er livslang læring; evnen til å holde på den faglige nysgjerrigheten og oppdatere sin kompetanse i møte med nye utfordringer. Dermed blir det langt viktigere å kunne bruke informasjonssamfunnets hjelpemidler, enn å klare å besvare faktaspørsmål uten hjelp.
Mange snakker om «digitale verktøy», men i vår tid er det kanskje riktigere å se på faktakunnskap som et verktøy. Å ha kunnskap gjør oss i stand til å gjøre raske vurderinger og stille gode spørsmål før vi går inn i en problemstilling. Deretter oppsøker vi flere kilder, for å verifisere det vi trodde vi visste og lære mer om temaet, før vi jobber mot det ønskede utkommet av arbeidet. Det finnes sikkert ensomme genier, som løser en oppgave uten å bruke andre hjelpemidler enn eget hode, men det er ikke en arbeidsmetode for det store flertallet. Og det er ikke det som er etterspurt i arbeidslivet. Skolen er kanskje det eneste stedet hvor det å samarbeide eller søke informasjon, blir sett på som fusk. I arbeidslivet er det svært attraktive ferdigheter.
Denne uka prydet utdanningsministeren forsida på Dag og tid, med budskapet om at IKT «i seg selv» ikke gir bedre læring (som om noe annet verktøy «i seg selv» gjør det). Inne i avisa stiller han blant annet spørsmål ved om man lærer mer norsk av å bruke IKT. For den som ikke anser norskfaget som død materie, er spørsmålet absurd. Vel kan elevene lese Duun eller Ibsen uten digitale hjelpemidler, men skal de skrive om dem kan de da ikke bli henvist til skriveredskapene forfattere og journalister la vekk for 20 år siden! Og hva med de nye tekstuttrykkene, som brukes stadig mer både privat og i offentlig debatt (ikke minst av @konservativ selv)? Skal vi ikke bruke digitale hjelpemidler i undervisningen om hvordan statusoppdateringer eller digital reklame kommuniserer og påvirker mottakerne? Skal vi tegne blogginnlegg eller ta utskrift av instagrambilder før vi tolker dem? Skoleungdom trenger et norskfag som handler om deres tekstvirkelighet. Ellers kan vi først som sist døpe om faget til litteraturhistorie.
Den som mener at «PC’en må ut», gjør det for lett for seg selv. Hvis skolen skal beholde sin relevans i samtiden er ikke det mulig. I stedet må vi forstå digitale arbeidsmåter som en sentral komponent i den digitale kompetansen. Det er viktig å kunne bruke teknologiens muligheter hensiktsmessig til læring og arbeid. I noen situasjoner er det riktig bruk å skru av maskinen. Når den er på er det alltid viktig å styre sitt fokus. Digitalveteran Howard Rheingold har definert «attention» som en av sine fem digitale ferdigheter. Å gi dette status som en ferdighet betyr at det er noe man ikke automatisk behersker, men man kan lære det. Det er her lærerne må løftes.
Magnus Henrik Sandberg, lærebokforfatter og universitetslektor i prosjektet Smart læring, NTNU
Legg igjen et svar
Want to join the discussion?Feel free to contribute!