9. klasse på Ellingsrud begynte å føle seg ferdig med Scratch og var klare for å gå over til tekstbasert programmering. Undertegnede og faglærer Marina Nasi testet ut den første øvingen fra kodeklubben.
Jeg demonstrerte litt live-koding ved å løse den første Euler-oppgaven i Python. Resultatet var ikke helt det jeg håpet på:
– Du, er ikke det der sjukt vanskelig?
– MÅ du programmere på engelsk?
Jeg måtte forklare at alt som er kult er vanskelig, men at det går an å begynne lett og at man blir bedre ved å øve seg. Tror de kjøpte forklaringen, de gav ihvertfall ikke opp.
Elevene startet med å laste ned og installere Python 3 og IDLE. Det var litt fikling i starten med installasjon og editering av tekstfiler. De som var nøye på å følge instruksjoner raste i fra de som ikke var like nøye med å lese forklaringen steg for steg, men etterhvert var alle i god gang med å programmere streker på skjermen i Pythons Turtle modul. Det meste av feil bestod i at man skrev i feil vindu, slet med å lagre filer og tilsvarende. Det er lett å løse med litt veiledning, men det krever at man er tilstede for å unngå at ting stopper opp. Selv hadde jeg tenkt at det var en fin oppgave siden den bygger videre på en del elementer fra Scratch-øvingene, men jeg tenkte at den kunne bli kjedelig. Det viste seg at jeg hadde undervurdert ungdommens kreativitet.’
– Denne går bare fire ganger, hvordan får jeg den til å gå evig?
– while(True):, skjøt jeg inn
– Fett… (hacking…)
– SJEKK HER A!
– Hvordan fikk du til det? Slutt og vær så j@€vlig geni, ‘a!
Og så var de i gang. Spurte etter tilfeldige tall. Tilfeldige farger. Det endte i et fyrverkeriet av underlige figurer, mer eller mindre planlagt datakunst. Friminuttet ble lett ignorert av samtlige, og da jeg måtte gå var timen på overtid og ingen viste tegn til å gi seg.
En av mange figurer som elevene laget. Oppgaven var å lage en trekant, men det ble fort for kjedelig for den gjengen her…
