Smålig nervøse var vi det lille arrangørteamet, bestående av tre ice-ansatte, for hvordan kidsa ville motta opplegget. Over to måneder hadde gått siden vi først diskuterte initiativet. Tidlig i planleggingen virket jo dette som den enkleste saken i verden, et lite ettermiddagsopplegg for noen barn – det kan jo ikke være skummelt. Når det nærmet seg oppstart og barna strømmet ut av heisen, begynte nervøsiteten å kjennes.

Helge Astad fra Lær Kidsa Koding hadde ikke bare tilbudt seg å hjelpe oss i gang ved å være instruktør ved første klubb, men hadde også dagen før satt seg ned med oss og gått gjennom en slags anbefalt plan og gitt tips og triks. Vi hadde hatt møte med Lær Kidsa Koding i god tid før invitasjonene ble sendt ut, men det var nok under forberedelsesmøtet med Helge at noen av oss begynte å kjenne litt på presset, og vi utarbeidet en ikke altfor liten liste over aksjonspunkter som burde være klare til dagen etter.

Vi hadde fått råd om å starte med barn av ansatte og kanskje deres venner. Alle ansatte fikk tilsendt informasjon og påmeldingsskjema mange uker i forveien. Dette resulterte i en respons på 20 barn. Ganske bra utgangspunkt for første runde, fikk vi høre.

Men nå når 17 kids (noen frafall blir det vel fort) med ice kodeklubb-kort rundt halsen, sto i halvsirkel og fulgte spendt med på hva som skulle skje, føltes dette faktisk vesentlig mer skummelt enn det vi trodde det skulle være.

Jeg skulle på kodeklubb for et år siden

Ikke ett minutt av introduksjonen hadde passert før en gutt rakk opp hånden. Ja? «Jeg vil bare fortelle at det er ett år siden pappa sa at jeg skulle på kodeklubb». Latter og smil. «Da var det godt vi kom i gang nå». Takk, Brynjar. Dette var en fin ice-breaker og vi kunne se nervøsiteten fly ut vinduet.

Etter noe praktisk info, trakk vi inn i det store møterommet. Selv om aldersgruppen vi hadde fokus på var 8 til 12 år, var yngste deltaker 6 og eldste 14, og det var åpenbart en gruppe av barn med forskjellig grad av kodeforståelse og modenhet. Og da kom ett av de andre spenningsmomentene opp; hvordan klarer vi å fasilitere for en så stor variasjon?

Helge Astad fra Lær Kidsa Koding var med på første kodeklubb i ice.

Alle barn vet jo at man må hugge et tre

Det viste seg at Helge hadde noen triks på lur. Det kan være lurt å dele seg i to grupper, en for de største som jobber med Scratch, og en for de minste som jobber med code.org. Helges anbefaling for en første runde med kodeklubb var kanskje Spøkelsesjakten på grønt nivå på Scratch for de store, og Minecraft-eventyrer på code.org for de små. Men vi fikk også advarsler om at det kan være greit at instruktørene prøver seg frem litt selv først, fordi for eksempel i Minecraft er det ikke alltid innlysende for voksne at det treet som står der skal hugges, men det vet jo alle barn(!)

En uventet, men stor hjelp

Det viste seg at de to eldste ikke bare var over middels kodekompetente, men sågar hadde instruktørkurs i Scratch, og hadde jobbet for Oslo kommune rundt på barneskolene, og lært opp yngre skolebarn i koding. Fantastisk! Jeg tror at disse eldre gutta som gikk rundt som instruktører hjalp veldig på dynamikken og avlastet oss som var langt mindre kompetente i Scratch. Så Tusen Takk, Aleksandar og Martin for en fantastisk hjelp!

code_language.importance = human_language.importance

Planen var å ha fokus på kode gjennom lek og moro. Men bakenforliggende er selvfølgelig at koding blir en stadig mer integrert del av hverdagen, og dermed er kodespråk blir like viktig som andre språk. Bakgrunnen for at vi ønsket å starte med kodeklubben var i hovedsak todelt. Det var diskutert internt at barn av ansatte ønsket seg et slikt tilbud og ice er også en bedrift med mange tekniske hoder som kan bidra til å bedre samfunnets forståelse for hvorfor koding er både viktig og nødvendig. Win win situasjon.

Kodeklubb som ansattgode?

ice ønsker generelt å bidra til å inspirere barn og unge til å lære mer om koding. ice har en stor bredde i ansattes bakgrunn og utdannelse, og det var morsomt å se at de påmeldte langt ifra kun var barn av ingeniørene på huset. Kan det være at en kodeklubb hos ice med tiden vil bli sett på som en form for ansattgode? Indikasjonene fra foreldre på huset tyder kanskje på det. Men også for ikke-foreldre; det viste seg å være utrolig inspirerende å arrangere eller være instruktør for en kodeklubb, og flere av oss som ikke har barn fikk noen hyggelige timer denne ettermiddagen sammen med andre ansatte, deres barn og barnas venner.

En stjerne til koderne

På minuttet 19:30; det er vanskelig å få oppmerksomheten til barna. De sitter dypt nede i problemstillinger om hvilke kondisjoner som må til for at spøkelset forsvinner, hvordan parameterisere at katten ikke går opp-ned og hvor mange ganger en løkke må repeteres for å trygt legge brostein over lavaen.

Helge fra Lær Kidsa Koding hadde nevnt at det er et poeng å være presis og ikke forlenge tiden utover det som var planlagt. Det er viktig at kidsa avslutter på en god tone og med gode minner.

ice kodeklubb-kort

Vi hadde også fått tips om at det kunne være morsomt for barna å få noe enkelt med seg hjem som både minnet om foreldrenes arbeidsplass og om kodeklubben. Vi hadde derfor forberedt kortholdere med «ice kodeklubb»-kort hvor det var plass til å skrive navnet til kodern og noen blanke felt for å sette inn stjerneklistremerker (notis: ice’s logo er en iskrystall/stjerne). Og det var det som skulle til for å fange oppmerksomheten helt på slutten; utdelingen av stjernene til deltakerne. En stjerne for hvert oppmøte. Dette så ut til å bli godt mottatt.

Når er neste gang?

Etter hvert som jenter og gutter høflig takket for at de kunne være med, var det også mange som spurte når neste gang blir. «Når synes du neste gang skal være?» Lett panikk kunne sees hos en far, da sønnen forsøkte seg med «kanskje hver annen uke?». Det er mange familier som har tettpakkede etter-skole-programmer, uke etter uke. Kodeklubben blir mer litt unntaket. Etter en kjapp konsultasjon med vår kodeklubbguru, Helge, kan det virke som at hver annen eller tredje måned er noe å strekke seg etter. Noe som ikke skaper for mye stress for hverken organisatorer, instruktører, foreldre eller barn, samtidig som at det ikke går for lang tid mellom hver gang man har kodeklubb til at man begynner å glemme det man har lært.

Nå skal vi i ice evaluere både om og eventuelt når neste gang blir, og om det er ting som kan forbedres. Det skal nok en del til for at det ikke blir noen neste gang, fordi dette kan ikke beskrives som noe særlig annet enn suksess.