Så sitter jeg her fullt påkledd under dyna, kokt i hodet etter to dagers intenst datatreff på Junior Hackathon på Hønefoss, og prøver å lande. For et par-tre år siden lette jeg halvhjertet etter en ny hobby, som kunne gi meg nye impulser og muligheten til å treffe nye mennesker. Jeg lurte på hva jeg skulle finne på, som kunne gi meg noe. Så var det en som sa: ” Er det ikke på tide at du begynner å tenke på hva du kan gi i stedet for hva du kan få? ” Ja, ja, tenkte jeg, og gikk til frivillighetssentralen for å finne en gammel dame jeg kunne hjelpe. Men skjebnen ville at den gamle damen ikke tok telefonen, om jeg ringte aldri så mange ganger og uansett når på døgnet jeg prøvde. Så var jeg like langt.

Omtrent på samme tid var det en fyr i familien som bare ville begynne på en fritidsaktivitet som ikke fantes, nemlig dataklubb.  Skjebnen sendte oss til en bussholdeplass hvor det stod en fyr vi ikke hadde sett før, men som også likte data og programmering, så vi avtalte med han at vi skulle starte kodeklubb. Jeg fant ut at det var det jeg ville gi, en fritidsaktivitet.

Siden jeg hverken likte eller kunne data eller programmering, og han fyren vi kjørte buss med heller ikke visste hva en kodeklubb var, fikk vi tak i noen andre vi ikke kjente, som heller ikke visste hva en kodeklubb var, som hadde lyst til å være med å lage en likevel. Og så lagde vi kodeklubb. Vi var heldige og fant mange gode jukselapper på Lær kidsa koding sin dengang nokså uoversiktelige hjemmeside.

Og det kom mange barn som hadde lyst til å lære å kode. Og de var så blide og fornøyde. Han fyren i familien lærte seg superraskt å kode, så han begynte å lære bort til de andre barna. Og så fikk han etterhvert lov til å programmere på skolen også, og være med på store arrangementer i regi av Lær Kidsa Koding. Og så ble vi med på å lage et stort arrangement på skolen som heter Vestby Game Jam, og det var så morsomt at nå lager vi et til.

Men hva gjør jeg egentlig på sånne steder, som ikke kan kode og som skap-hater pc’n? Oppgaven jeg fikk i går og i dag var å være “brysom bestemor”. Den oppgaven løser jeg slik: Jeg går rundt og ser på de andre som driver med data og programmering, og så skryter jeg til dem av det jeg ser, og er ekte imponert. Og da blir de så glade. Og når jeg takker for at de kom, blir de ekstra glade og takker for at de fikk komme. Og vi ser på hverandre og snakker om hvor heldige vi er som får lov til å komme til et så kult sted og drive med så kule ting.

Jeg føler meg faktisk superheldig som får være med og treffe alle barna og de voksne som elsker å drive med data og programmering, for når de folka treffes oppstår det en helt spesiell energi. Det skulle du ikke tro når du ser på bildene av rader på rader med bord og stoler i klasserom, hvor barna sitter bøyd over hver sin datamaskin eller lille brikke med prikker og små blinkende lys. Den energien kan ikke beskrives med ord, den må oppleves. Og jeg opplever den hver gang, selv om jeg fortsatt ikke kan programmere, og ikke straffer meg selv om jeg har glemt pc’n hjemme.

Jeg faker ikke når jeg skryter og er imponert, om noen skulle mistenke det. (Det foregår mye annet på Hackathon enn å sitte på rekke og rad i klasserom, altså.) Det skjer noe med meg også, og jeg lærer litt, og litt, og litt (eller kanskje mer bittelitt hvis jeg heller mot å være helt ærlig). Det er nesten som osmose, eller noe sånt……det bare trenger ubemerket inn i skallen. Jeg er ikke så lett påvirkelig, men det begynner å bli noen timer etterhvert, hvor jeg har utsatt meg selv for press.

Når jeg kommer hjem etter sånt arrangement som Hackathon, er jeg så glad, ikke sånn glad at jeg nesten griner men sånn glad at gleden fyller hele kroppen. Og når jeg kjenner det sånn, vil jeg dele. Så da sitter jeg påkledd under dyna og letter på trykket og tenker på hvilke uventete gaver jeg har fått siden jeg bestemte meg for å gi. Og jeg gleder meg til å gi så mye jeg greier og får lov til. Hvis noen for 5 år siden hadde fortalt meg at jeg skulle få så mange nye små og store venner, og føle meg så hjemme, elsket og verdsatt i nerdehimmelen, hadde jeg vantro sagt «Serr!!», og så hadde jeg hevet øyenbrynene så høyt at jeg antagelig måtte hjulpet til med pekefingeren. Så takk for alt jeg opplever i nerdehimmelen, hvem hadde trodd…… Jeg synes dette diktet passer i kveld også. Ting kan skje, på underlige vis. God natt! 🙂

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Olav H. Hauge