Helt siden jeg fikk min første Commodore 64 på slutten av 80-tallet, har programmering hatt en høy stjerne hos meg. Gjennom hele 90-tallet satt jeg utallige timer foran skjermen, sårfingret og rødøyet etter feilsøking og utprøving. Men så, utover 2000-tallet, forsvant programmering fra portfolioen min. Hobbyen min taklet nok ikke overgangen fra Amiga 500 til PC, og ble i stedet erstattet av PC-bygging, hjemmesidesnekring og ferdige gratisprogrammer.

Da jeg så snublet borti Lær Kidsa Koding for et par år siden, våknet imidlertid den gamle interessen til liv igjen. Jeg begynte å tenke på alt jeg lærte gjennom programmeringen, og hva den har betydd for at jeg har den jobben jeg har. Det slo meg som selvfølgelig at jeg måtte prøve å få til noe rundt dette selv. Men lot det seg virkelig gjøre å starte kodeklubb i lille Trysil? Hvem skulle jeg få med meg? Til slutt tok tvilen meg, og jeg lot planene synke inn i bakgrunnen.

Kodeklubben Trysil

Kodeklubben Trysil

Men så, i forkant av NKUL i 2014 dukket Lær Kidsa Koding opp i livet mitt igjen. Gjennom mitt verv i NPeD (Norsk Pedagogisk Dataforening) var jeg så heldig å få bidra til at Simen Sommerfeldt fikk vår hederspris for å ha startet bevegelsen, og jeg benyttet konferansen til å sluke alt jeg kom over av tips til kodeklubben. Jeg fikk ikke gjort noe mer ut av det før sommerferien, men så fort kaoset rundt skolestart var ferdig i august/september, begynte jeg å legge konkrete planer.

Det første jeg gjorde, var å skaffe meg medhjelpere. Det viste seg å ikke bli bare enkelt, da knapt noen jeg kjente hadde programmeringserfaring. Etter en del skuffende runder klarte jeg imidlertid å overbevise et par barneskolelærere om å bli med på prosjektet. De hadde aldri programmert før, men kunne være med som voksne “assistenter”, om ikke annet. Etter å ha vurdert et par alternativer i forhold til lokaler, endte vi opp med å legge klubbkveldene til ungdomsskolens datarom. Da slapp ungdommene å ta med egne PCer, og siden (nesten) alle deltakerne var elever ved grunnskolen i Trysil, hadde de allerede brukere de kunne logge seg på med.

Så kom et annet stort spørsmål: Hva skulle vi programmere? Jeg hadde latt meg imponere av enkelheten i Scratch, og så for meg at dette ville være en god inngangsport. Riktignok var de noen av de eldste ungdommene som forsvant etter én klubbkveld (de var sikker på at de skulle lage Call Of Duty i løpet av 14 dager), men det betydde at det var enkelt for både ungdommer og voksne å lykkes. Og, siden Lær Kidsa Koding allerede hadde oversatt noen opplegg til norsk, var det egentlig bare å sette i gang.

Den 12. november 2014 kunne vi så klippe den metaforiske snoren for Kodeklubben Trysil. Vi hadde gått ut med invitasjon til alle mellom 10 og 20 år, og var veldig spent på om noen i det hele tatt ville komme. Derfor var gleden stor da hele 22 ungdommer møtte opp første kvelden. Mange av disse ble med hele vinteren, og det var til sammen 35 ungdommer som var innom i løpet av sesongen.

Ivrige kodere

Ivrige kodere

Vi hadde satt opp et rangeringssystem med inspirasjon fra Kodeklubben Trondheim, og håpet at det ville inspirere ungene til å lage massevis av egne prosjekter. Dessverre var det bare et fåtall som tok nivået såpass fort at de kunne klare seg på egenhånd, og det ble mange felles prosjekter i stedet. Da meldte det seg en annen utfordring: Har vi nok ferdige opplegg til å fylle en time hver uke? Og er oppleggene lagt på passelig nivå for medlemmene våre? Her begynte jeg fort å bite negler, da det ble klart at vi nok ville gå tom for stoff mye fortere enn planlagt. Løsningen? Å lage egne opplegg.

Jeg begynte å tenke på enkle spill jeg hadde spilt i min ungdom, for å hente inspirasjon til passe lange opplegg. I begynnelsen laget jeg et prøvespill, og noterte ned noen stikkord for meg selv som jeg brukte underveis på klubbkveldene. Men, jeg fant kjapt ut at dette ble lite gjenbrukbart. Derfor begynte jeg å lage instruksjonsvideoer (slik at de som var borte hadde mulighet til å prøve det samme som oss), og papirversjoner av oppleggene. Disse papirversjonene var ikke like detaljerte som de vi hentet fra Kodeklubbens bank, men såpass instruerende at de skulle kunne brukes uten voksenhjelp. Det ble til slutt 4 slike komplette opplegg, pluss noen ekstra videoer og forslag til forbedringer av eksisterende opplegg. Alle oppleggene ligger tilgjengelig på hjemmesiden til (Kodeklubben Trysil). Her er et eksempel på et slikt opplegg: Lavaball.

Og videoen som hører til:

 

Til slutt vil jeg ta med noen erfaringer fra denne første sesongen, som varte fra november til påske:
• 35 ungdommer i alderen 10-16 år var innom
• Vi fikk 5000,- i støtte fra kommunene, som bl.a. ble brukt på minnepenner med ekstra innhold (musikk, lydeffekter, figurer) til Scratch. Alle som var innom fikk hver sin minnepenn.
• Scratch-kortene (som vi hentet her) var til god hjelp. Vi burde ha brukt dem tidligere, og også laget noen egne. Prosjekt til høsten.
• 1 time hver uke ble litt for kort, litt for ofte. Neste år skal vi legge om. Enten 2 timer annenhver uke, eller tre timer en gang i måneden.
• 3 voksne er minimum når vi bikket 20 ungdommer, kunne sikkert hatt en eller to til.
• Rankingsystemet ble ikke brukt til det fulle, bør oppmuntres mer neste år.
• Elevene på barneskolen ble plutselig klassens eksperter under Kodetimen før jul, og flere vokste på det.